Utvandrere og innvandrere

Isle er en pittoresk liten by ved Mille Lacs Lake, den nest største innsjøen i Minnesota, med over 528.000 dekar sjøflate. I dag har Isle butikker og kjøpesenter, ferie- og rekreasjonstilbud og litt lettere industri. Hver sommer strømmer turistene til og byen fordobler sitt faste innbyggertall på vel 700.

Midt på 1700-tallet slo Ojibwe-indianerne seg ned rundt bredden av Mille Lacs Lake. På det indianske språket kalles Isle for Chi-minising – ved den store øya – fordi byen er lokalisert like ved Malone Island, den største øya i sjøen. Opprinnelig ble øya kalt Ethel’s Island, navngitt av en Charles Malone som hadde en datter med dette navnet.

George og Mary, familien til Mary Randen Boe og to av barna til halvbroren Hans Johnsen Randen, ble en del av innvandrerne som var med på å bygge opp et nybyggersamfunn i Minnesota. I Isle vet alle av eldre garde hvem Mary og George var. De var nøysomme slitere som gav barna sine råd om å komme seg i arbeid. Det gikk noen generasjoner før det dukket opp akademikere i de amerikanske greinene av familiene Nakken og Randen.

Hytter og båter for utleie og agn til salgs. Alt ved Mille Lacs Lake. George står om bord i båten
på bildet nederst. I dag ligger en populær bar på den ene Larson-eiendommen ved sjøen.

George dreiv litt jordbruk, leide ut treskemaskiner og hadde to eiendommer ved bredden av Mille Lacs Lake, feriesteder for turister. Han hadde 5 hytter og 12 robåter for utleie, og 3 båter som fraktet folk til og fra. I et lite verksted i Isle utførte George blant annet service for firmaet Northern Pump. Verkstedet flyttet han seinere til eiendommen der han bodde. I 1945 solgte George sine resorts – feriehytter og eiendommer ved sjøen - for han trodde ikke turismen ville ta seg opp igjen etter krigen. Det var en skikkelig feilvurdering.

Richard og Helmer Larson med voksne northern pikes, to gjedder. Til høgre: Bildet av hjorte-
jaktlaget er tatt rett over vegen for Larsons eiendom. George til høgre og Bob sees bak hunden.

- Fiske og rekreasjon ved Mille Lacs Lake er populært som aldri før, så familien hadde vært velstående om de hadde hatt disse eiendommene i dag, forteller sønnen Robert Larson. Sammen med broren Helmer arbeidet han i mange år ved Cold Spring Granite Company. Steinbruddet, som ligger i Isle, startet i 1898 og har levert granittstein til kjente bygninger både i USA og i utlandet. Robert, eller uncle Bob som alle i familien kaller ham i dag, har også vært med på å restaurere Frihetsstatuen på Ellis island med Isle-granitt. Robert var også formann ved Cold Spring Granite.

Løa på eiendommen til familien Larson før Steve Sutherland og et søskenbarn skulle lære å røyke sigaretter. Etter at løa brant ned ble et nytt bolighus bygget på murene.

Huset til Robert Bob Larson i dag, og man ser murene til løa under endeveggen midt på huset.
Oppe i skogen bak trærne og uthusene man skimter mellom dem, til venstre, lå det lille huset
til oldemor Ragnhild. Huset til George og Mary (under) ligger fortsatt på eiendommen.
Nederst: Uncle Bob og Roger studerer gamle bilder og brev på kjøkkenet.

17 år gammel arbeidet han for Isle Granite Quarry i et og et halvt år. Han arbeidet for Iron Mines like lenge og bodde i Mt. Iron, Minnesota. Så jobbet han i St. Paul for Slaverda Well Drilling og etterpå dro han tilbake til Isle Granite Quarry, hvor han arbeidet i 40 år, til han ble pensjonist i 1994.

Robert Bob Larson er yngste barnet til Mary og George, den eneste som fortsatt er i live når dette skrives. Men med ni barn etter de to, er der blitt en stor slekt etter Larson-familien i Minnesota. Flere av etterkommerne har bodd, og bor også i dag, nær hverandre i Isle, langs en veg som godt kunne vært kalt Larson Road.

Uncle Bob bor på familiens eiendom, i et hus som ble bygget på grunnmurene til løa som brant ned midt på 1950-tallet. Et barnebarn av Mary og George, Steve Sutherland forteller: - Jeg var bare fem år og et søskenbarn fikk meg til å hente fyrstikker bak ovnen i huset til Mary og George. Vi skulle forsøke å røyke og sto bak en høystakk like ved løa. Det var vind og før vi visste ordet av det tok høystakken fyr. Bestefar George fikk tak i søskenbarnet mitt, men jeg rømte gjennom skogen til min onkel Ricky (Richard Larson). Jeg var redd fordi høystakken brente opp. Det jeg ikke visste var at også løa brant ned, med kyrne i fjøset!

Ricky’s kone Mary så røyken, tok med seg Steve i bilen og kjørte til løa. Der var det stor oppstandelse fordi alle trodde at Steve hadde rømt inn i løa for å gjemme seg – og at han hadde brent inne. Nå ble alle så lettet og glade over å se ham at han slapp straff. – Ikke nok med det. Onkel Helmer var villig til å gi meg en dollar dersom jeg ville brenne ned løa hans også! forteller Steve.

Nakken og Randen-familie samlet i parken i Isle i juli 2007. Ikke alle rakk familiebildet, det kom rundt 100 slektninger for å møte Roger Engvik.

Sommeren 2007 var jeg i Isle og besøkte slektningene der, som den første fra familien i Norge. På nasjonaldagen, 4. juli, var rundt 100 slektninger møtt fram i parken i Isle. Jeg fikk en varm velkomst og alle ville vite mest mulig om sine røtter til Norge.

Utvandrerne som var mer fiskeri-relatert havnet gjerne i Seattle eller over grensen til Canada. Tre av oldemor Kristianna sine søsken dro til Seattle og slo seg ned der. Som barn av en myndig notmann i Fiksdal var kanskje det mest naturlig? Like naturlig som det var for gardfolk i Vågå å dyrke jord i Minnesota.

På de minste plassene i Nord-Gudbrandsdalen kunne man fø ei ku og fire-fem sauer. Der var også plasser som hadde fem-seks kyr, hest og femten-seksten småkrøtter. Fóret var gras, mose og lauvris fra skogen og sæterfjellet. På plassene avlet noen så mye som tolv tønner korn og femten tønner poteter, kanskje mer også. Andre måtte nøye seg med å kjøpe korn og mel. Ved og materialer til vedlikehold av hus på plassene fikk de fleste fra gardsskogen.

De materielle og kontraktsfesta forholdene for plassfolk på 1880-tallet, kjenner man igjen fra tidligere husmannstider. Folk hadde det heller smått. Kalver, lam og kje som kom til, fikk de fleste beholde og nytte seg av. I Vågå var det skikk at husmenn fikk leie ei ku mot ei avgift tilsvarende en kalv eller tre-fire lam.

I hundrevis av år hadde folk fra Nord-Gudbrandsdalen reist til Romsdalsmarknaden om høsten. Den hurtigste og mest benyttede vegen for mange reiser gikk ut Romsdalen. Utflytterlistene for Vågå, Sel og Heidal, fra 1815 til 1886, viser at 566 personer utvandra til det som het Trondhjem stift. Det vil si trøndelagsfylkene, Nordmøre og Romsdal, med byene Kristiansund og Molde. Dessuten slo minst et halvt hundre personer seg til i Ålesund. Oldemor Ragnhild og broren John var blant disse utvandrerne fra Vågå.

Det var først og fremst ungdommer som etter konfirmasjonen gikk til fots over Lesja til Romsdal, Nordmøre og Sunnmøre - eller videre over Dovre til Trøndelag - for å finne tjeneste. Hjemme måtte de vente lenge på en husmannsplass og garddeling var det lite av. Andre som dro, var slike som ville bli handverkere i kystbyene, der mulighetene var større mot midten av hundreåret. Noen lot seg også friste til å bli fiskerbonder ute ved kysten. I familien på farssiden min er der en Johannes Olsen fra Vågå som blir den første som tar i bruk line som fiskeredskap på Averøya ved Kristiansund.

Mange husmenn ute ved kysten syntes de levde under harde kår, men for dem som hadde levd på skrinne husmannsplasser i Gudbrandsdalen, var husmansslivet ute ved kysten nesten som å komme fra helvete til himmelen. Ikke minst tilgang på ressursene i havet gjorde livet lettere.

Det var nok viktig hvor andre personer i en familie hadde slått seg ned. Det at slektninger og naboer dro til andre landsdeler og til Amerika, gjorde at de som ble igjen fikk sett seg sjøl og sin tilværelse i et nytt lys. Et tydelig tegn på endring i husmannsvesenet var at mange av de fattigste plassegrendene ble tømt for folk på 1800-tallet.

At Marie og mora Ragnhild Jonsdatter havnet i Minnesota skyldtes at Marie sin tante, og Ragnhilds halvsøster, Mari Jonsdatter Randen, gift Bø (Mary Boe i USA), hadde reist dit etter at mannen Iver døde. Og hvorfor dro hun til Minnesota? Jo, fordi hennes to eldste sønner John og Sylfest hadde reist først. Og sønnene hadde havnet der fordi onklene Ole og Elenus, brødre av Iver Sylfestson Bø, hadde emigrert til Minnesota, henholdsvis i juni 1876 og i 1878. I 1880 var Elenus registrert som arbeider i Hegbert, Swift county. Ole døde i oktober 1930 og Elenus døde i november 1932.

 

Øverst farmen til George og Mary Larson i Ortonville (1909/13), Minnesota. I midten en av
farmene Mary Boe-familien bodde på og under ser vi Mary Boe som mater sine gjess.

 

Øverst: Konfirmasjon for Nellie Boe i 1912? Hun står til høgre med noe som kan se ut som et
Dokument i handa. De andre på bildet er videre mot venstre John, Thea, Sylfest, Iver, Mary Boe, Ragnvald og oldemor Ragnhild, som var tante til disse barna.
Under: Tre generasjoner på tunet hos Larson i Isle. Oldemor Ragnhild (t.v.), hennes datter Marie
(Mary Larson) med yngstesønnen Robert Bob og til høgre Marie sin datter Ruth, som ble gift med
Alvin Oberg.

Faren til disse tre brødrene, Sylfest Erikson Bø, forlot kona og slo seg sammen med enka Rønnog Olsdatter Grindstuen i Vågå. De to fikk seks barn uten å være gift, Andreas (1853), Ole (1855), Elenus (1856), Mari (1873), Iver (1861) og Anne (1862).

Sylfest Erikson Bø døde 53 år gammel i oktober 1863, et år etter at siste barnet hans var født. Rønnog Olsdatter ble sittende som inderst under garden Moen i Vågå, forsørget av fattigvesenet. Flere av barna var allerede satt bort og havnet så langt nede på rangstigen som det gikk an. Det var ikke rart at de dro til Amerika noen av dem, til landet som lokket med rikdom og muligheter. Slik var ofte utgangspunktet for mange av dem som dro fra fødeplassen sin. Med håp om et bedre liv havnet familier og bygdenaboer ofte på samme sted, i USA som i Norge. Til slutt dro Rønnog over til sønnene i Minnesota, hun også.

All flytting inn og ut av prestegjeldet skulle registreres hos soknepresten. Ikke alle var like flinke til å melde fra, det har ofte vært vanskelig å finne folk igjen i rubrikkene i kirkebøkene.

Emigrantprotokollene har også store mangler. Ikke alle fra Vågå oppgav Vågå som hjemsted, de kunne like gjerne si Gudbrandsdalen. Etternavnene er også problematiske ettersom mange bare oppgav farsnavnet. Og så har vi alle navnene og årstallene som ble skrevet feil. Havnene de dro ut fra kunne også være forskjellige. De fleste fra Vågå dro fra Kristiania/Oslo, men en og annen dro også ut fra Bergen, Trondhjem eller fra en av Møre-byene. Ragnhild og John, som hadde flyttet til Fiksdal og Ålesund, dro ut fra Ålesund.

Fram til 1905 hadde mellom 3700 og 4000 mennesker krysset Atlanterhavet. Noen i frykt for sult og undergang, andre for å finne lykken. I emigrantlistene oppgir enkelte at de ønsker å tjene plenty med dollar og bli rike. Men de fleste uttrykker nøkternt et ønske om å finne arbeid.

De første emigrantreisene bød på mye død og elendighet. De som kom velberget over regnet i alle fall ikke med å komme hjem igjen noen gang. Rundt 1910 hadde det blitt såpass vanlig å reise fram og tilbake over Atlanteren at mange dro over sjøl om de fikk mindre daglønn i Amerika enn hjemme.

Georg Larson dro rundt med dampdrevne treskemaskiner som farmerne fikk leie om høsten.