Han Besten

Jeg husker morfaren min som en stor og sterk kar, myndig og streng, men med et lunt smil på lur og et glimt i øyet. Når jeg tok turen fra vår leilighet, over gangen i Giskegata 33 og inn til ’an Besten i naboleiligheten, satt han ofte og bøtte garna sine. Slik husker jeg ham også fra Spjelkavikbua i Brosundet, der han hadde leid seg redskapsplass.

Han var med på å legge grunnlaget for interessen jeg har hatt for fugler og livet i havet. Jeg kan ennå huske da jeg som seks-sjuåring på sommerferie i Fiksdal fikk se en gulspurvhann for første gang. For en bygutt, oppvokst blant gråspurv og blygrå byduer, var det eventyrlig å se en slik fargevakker fugl åpenbare seg i ei bjørk utenfor hytta på Haugly, gnr. 76, bnr. 46 i Vestnes.  Hytta hadde han bygd i utkanten av farsgarden Gjerhaugen. I kjelleren var det et lite verksted og der hadde han snekret fuglekasser. De hang ute i trærne og trakk fugler til hagen hans.

Hytta i utkanten av garden Gjerhaugen i Fiksdal. På bildet til høgre er det Erling (sittende til venstre) som er på besøk. I den velkjente, todelte kjøkkendøra Elly, Bjørg Jorunn og Karen (til høgre).
Under: Egil Nakken foran flaggstanga og oppsida av hytta, den sida som vendte opp mot vegen. Ikke
et foto av god teknisk kvalitet, men det eneste vi har funnet av hytta.

En gang seilte vi med færingen fra naustet på Gjelstenstranda og ut til Tautreholmene. Da båtkjølen skrapte mot fjøra, tok en stor flokk grågjess til vingene. Et brus av vingefjær. Mange gjess mot en blå sommerhimmel. Du glemmer ikke en slik førstegangsopplevelse.

Flere av søskenbarna mine har også fine minner fra Fiksdal. Sommerdager på Haugly. Gardsarbeid på Gjerhaugen. Og turer ut for å sjekke laksegarna. Han lærte oss å ro og kalte oss trollgubber om det ikke ble fangst. Han lærte oss respekt for sjøen og for naturen, og vi lærte å sitte riktig i båten. Og han fortalte med stor innlevelse og humring om da han fikk en kjempestor havål i laksegarnet. Om ålehaudet på ene sida av færingen og halen som slo på andre sida av båten. Og om kona Karen som hylte av skrekk i bakskuten.

Vi husker ham med makketroe i Fiksdalselva, der stor ørret beit når elva gikk stor. Han humra og lo når jeg ble vettskremt over å få på meg en hærskare uskyldige, lysegrønne bladlus under en tur til Nakkedalen og Skjerdingsvatnet, der vi etterpå fiska småørret i det blikkstille fjellvatnet. Og så lo vi sammen da Karen på hjemvegen tråkka feil og sank ned i et myrhull med ene foten, heilt opp til skrittet. Men Karen lo ikke!

Johan-besten i sommerlig positur utenfor hytteveggen.

Innhøsting av plommer i hagen nedenfor hytta i Fiksdal. Johan var ikke bare en dyktig fisker, han likte også hagestell, både i Giskegata og på landstedet.

På sine eldre dager bodde Johan det meste av sommerhalvåret i hytta i Fiksdal. Han kjøpte seg også knallert, som han kjørte til og fra naustet på Gjelstenstranda med. Det fortelles at han var en fryktet knallertkjører. Mødrene langs ruta hans kalte inn ungene når det var tid for at Johan skulle se til garna: – Kom inn unga, no kjem snart han skipper Nakken!

Knallertperioden tok slutt da bestefar kjørte av vegen og inn i ei hes ved vegskiftet hos han Pe på veia. Siden ble det vanlig sykkel, og stadig med en bunt sekkestrie bakpå – på tur til naustet og på returen. Mengden strie ble regulert etter fiskemengden. Slik fikk ingen vite noe om hvor mye laks eller sjø-ørret han hadde inne i sekkestria. Spurte noen ham om fisket, var det alltid dårlig. Johan røykte fisken sjøl og solgte det meste av den i Molde.

Karen Olivia Kuløy ble aldri en mormor eller farmor for oss. Hun tok i mot barn og barnebarn mer av plikt enn av hjertelighet, følte vi. Kristianna Ellingsdatter, som Johan giftet seg med i 1903, døde som før nevnt av hjerneblødning i 1938. Svært få av barnebarna var kommet da. Jeg har ofte studert bilder av henne og tenkt at det var synd at hun døde før vi kunne blitt kjent med henne. Hun ser så god og snill ut. Det var hun, men barna hennes kunne også fortelle om ei streng og påpasselig mor.