Fortellingen til Thea

En utrolig flott dokumentasjon på hvordan livet for utvandrerne fra Vågå artet seg, er skrevet av Thea Iversdatter Bø, som het Thea Boe i USA og var gift med Douglas Marquette Cardey i Isle, Mille Lacs, Minnesota:

Isle, Minnesota 6. januar 1988:

Jeg husker ikke så veldig mye om hvordan vi levde i Norge. Min 11 måneder gamle søster Inger døde i 1903 og jeg ble den yngste igjen. Alt jeg husker om far er at han holdt meg på fanget sitt. Han døde av hjernehinnebetennelse som følge av en forkjølelse 23. september 1904, 44 år og 8 måneder gammel. Min mors tante Karen døde hjemme hos oss 24. oktober 1906. Jeg husker det godt. Hun bodde hos oss etter at hun ble syk og ikke kunne pleie seg selv.

Jeg lærte å gå på skøyter som veldig ung. Vi hadde ikke nok skøyter til alle, vi måtte vente på tur. Vi tilbrakte mye tid på isen på Vågåvatnet. Ragnvald vant en førstepremie i hurtigløp.

På vår side av dalen kom ikke sola høgt nok til å skinne over fjellene heile vinteren, så vi hadde en periode uten sol. Jeg kan huske at når sola endelig skinte på vatnet igjen så gikk vi barna ut på isen for å møte solskinnet. Vi syntes det var stort.

Nellie.

Det eneste leketøyet vi hadde var reingjorte bein. De var kuer og andre dyr. Vi laget også skitkaker av gjørme. En sommerdag Nellie, jeg og en venn av oss lekte ved vegen kom en turist og tok bilder av oss. Der var også en liten bekk som rant nedover fra fjellet hvor vi lekte.

Etter at pappa døde måtte mor streve hardt. Hun bakte for å skaffe oss mat, hun skar kornet for hand, noe som var vanlig i bratte lier, og om kveldene satt hun til langt på natt og sydde klær for folk. Hun var en veldig dyktig syerske.

Nellie og jeg måtte passe Iver. Noen ganger var det blitt mørkt før mor kom hjem. Jeg husker at vi kunne være ganske redde. Ellers husker jeg ikke så mye om hjemmet vårt. Jeg vet der var en svensk ovn i et av rommene. Jeg husker også at vi dro til onkel Andreas, til pappas bror som var skomaker, for å ta skomål, det første paret jeg hadde var blitt for små. Mors bror, Hans Randen, bodde ikke så langt fra oss.

John, 18 år, dro til Amerika i 1903. Sylfest, 18 år, fulgte etter i 1906. I 1909 hadde de spart nok penger eller lånt, slik at resten av oss kunne reise. Mor Mari var 46 år, Ragnvald var 16, Ragnhild (Nellie) var 11, jeg Thea var 9, Iver var 4. Iver ble født 6,5 måned etter at pappa døde, den 18. mars 1905.

Onkel Hans Randen og en nabo kjørte oss med hest og vogn til Otta, slik at vi kunne ta toget til Oslo, som da ble kalt Kristiania. Mor og Hans var de siste som tok farvel, vel vitende om at de aldri kom til å se hverandre igjen. Så gikk toget til Oslo og vi dro videre med et skip over Nordsjøen til Hull i England. Derfra dro vi gjennom England med tog, til Liverpool. Alt var grønt og vakkert.

Amerikabåten Cymric, som vi krysset Atlanterhavet med, gikk inn til kysten av Irland og tok om bord passasjerer som ble brakt ut med båt for undersøkelse. Mange av dem måtte dra i land igjen på grunn av øyesykdom. Irland var så vakkert. Grønne lier og et lappemønster av dyrket mark.

Overfarten var uten store hendelser. Mor var sjøsyk. Vi var travelt opptatt med å passe på lille Iver, en svært aktiv fireåring. Der var selgere som solgte frukt og andre artikler til passasjerene. Mor tenkte at hun skulle gi oss en belønning og kjøpte sitroner uten å vite hva det egentlig var. Det er klart vi ble skuffet. Jeg kommer aldri til å glemme da vi forsøkte å spise dem.

Da Frihetsgudinnen kom til syne var alle på dekk og veldig lykkelige.

Så kom Ellis Island, og det ble flere undersøkelser og eksaminasjoner før vi fikk lov til å gå i land i Boston. Så ble det en togreise igjen, før vi ankom Appleton, Minnesota i mai 1909. John og Sylfest var der for å møte oss og vi kjørte i en tømmervogn de mer enn 18 miles til onkel Ole. Onkel Elenus bodde en mile lenger borte. Jeg hadde på meg en grønn filthatt, en prikkete bluse med lange ermer og et foldet skjørt. Tante Johanna sa jeg var liten for alderen. Vi passerte en liten skole og John sa at den skulle jeg gå på. Jeg gikk der i tre uker, før det ble sommerferie. Jeg hadde vært flink på skolen i Norge, så jeg var ikke noe dårligere enn mine skolevenner på min alder, ja, de som var eldre også.

Mor fikk arbeid hos Egan Anderson, de hadde fire jenter, den eldste fire år. Jeg fikk arbeid hos Hans Byhre (9 år gammel) til 50 cent per uke. Mine plikter var å passe de tre barna Palmer, Ruth og Bertha. Bertha var 9 måneder gammel og insisterte på at jeg skulle bære henne enda hun var altfor tung for meg. Jeg tok oppvasken, gikk ut på markene og jaget kuene hjem når de skulle melkes.

De anbefalte meg å holde meg unna skunkene og jeg var veldig redd de dyrene. Jeg arbeidet der i tre måneder og tjente 6 dollar. Jeg måtte ha nye sko og en hatt og hadde 4 dollar igjen. Jeg kjøpte også nålepute og et skjerf til mor.

Nellie var hos Ole Brustuen og hjalp hans sengeliggende mor. Hver gang hun ble sint på Nellie sa hun: - Hun er ikke verdt 5 cent. John arbeidet også på den farmen.

Et eldre ektepar, Hans Sannes og kona, trengte noen til å bo hos dem. Mor og Iver dro dit om høsten i 1909. Siden jeg skulle gå på skolen fikk jeg en plass å bo, hos tørrpinnen Pete Brustuen, en slektning av Ole Brustuen, som Nellie var hos. Jeg vasket opp og hjalp til med barna. Fru Brustuen var gravid og fikk ei jente, Effie. De hadde bare gutter fra før.

Iver fikk polio i mars 1910, hadde ingen lege og holdt seg i senga kun en dag. Ankelen hans ble svakere for hver dag og etter noen uker ble han sendt til lege. Legen sa at han måtte bruke støtteskinne. Slektninger og naboer samlet inn penger til en slik fotstøtte. Før han fikk fotskinnen og hver gang den gikk i stykker bar jeg ham. Han kunne ikke gå uten og han var ganske tung.

Boe-guttene er ute og pløyer med hestene.

John og Sylfest startet som farmere på Sletten-gården våren 1910. Ragnvald arbeidet på gårder i nabolaget. Jeg gikk på offentlig skole ved Long Lake og seks uker om sommeren på det norske kirkesamfunnets skole i Long Lake-kirken. Læreren ble betalt av foreldrene, 2 dollar for hvert barn hver periode.

Våren 1912 flyttet vi 7 miles nordover til Reinecke. Jeg gikk 1 ½ mile til bygdeskolen og 3 miles til kirkens skole om sommeren. Iver og jeg gikk begge veger i all slags vær. Jeg passet på å ikke gå for hurtig, slik at han kunne henge med. En søndag gikk jeg 1 mile og like langt tilbake bare for å leke med Clara Stenstuen, en av naboene vi dro fra.
I 1916 flyttet vi til plassen Hegstad, 480 acres og et hus med 13 rom. Ragnvald kom for å drive gården sammen med oss. Før hadde han jo arbeidet for andre.

Iver reiste til Gillette barnehospital i St. Paul samme året og ble der i mange måneder. Han hadde operasjoner i foten slik at han kunne gå uten støtteskinne. Han skrev, men vi hadde ikke mulighet til å besøke ham. Til slutt kjørte Sylfest John til Appleton, hvor han tok toget til St. Paul for å hente Iver hjem. Da var Iver 11 år gammel.

Onkel Ole bestemte seg for å slutte med gårdsdrift og overtalte mine brødre til å leie plassen. Dermed flyttet vi igjen i 1918 og drev farmen til høsten 1920. Da ble farmen solgt på auksjon. Vi reiste til Isle, Mille Lacs. I årene som kom arbeidet vi jentene for naboer, slik at vi kunne tjene penger til klær. En av oss forsøkte å være hjemme og hjelpe til der.

Høsten 1920 arbeidet Nellie og jeg i Grimsrud restaurant i Appleton, til vi giftet oss 16. desember 1920 på prestegården i Benson. Vi ble viet av pastor Kvale, som seinere ble kongressmann fra syvende distrikt. Gunder og Nellie dro til Isle. Doug og jeg ble værende i Appleton til januar 1921.

Jeg har glemt å fortelle om den gangen unggrisen forsvant. Vi bodde da på Slettenplassen, ved en liten innsjø. Det var mellom 1910 og 1912 – jeg mener det må ha vært sommeren 1910 – at noen venner gav Iver en grisunge. Grisungen var fortvilet og ville hjem. En dag var den forsvunnet. Tante Ragnhild Nelson var hos oss den dagen. Alle lette som gale, men grisen var borte. Neste dag fant en nabo grisen på andre siden av sjøen. Når jeg tenker på denne hendelsen minnes jeg bibelhistorien om de tapte får.

Elenus Boe, Thea, Rachel, Annie, Emma, Selmer og Hansine med Olof, ca. 1903.

Jeg husker også at vi hoppet fra høyloftet, og det var høgt. Vi hadde leikehus mellom trærne ved gårdshuset, vi snurret i tauet på dissen, sveipet over bakken med greiner så støvet stod, hadde fått porselen med skår i som lekeservice og vi forsøkte å lage hengekøye av striesekker. Det er vel unødvendig å si at det var håpløst.

Mor gikk på skøyter på innsjøen og hun var flink. Brødrene mine hadde en robåt på innsjøen. Mor rodde til nabogården, om lag en kvart mile borte, spesielt når brønnen vår var i ustand. Da rodde hun til naboene og fikk drikkevatn i kanner. Hun var flink til å ro også.

Jeg kommer aldri til å glemme den gangen vi besøkte onkel Elenus. Vi satt ute på gårdsplassen og mor gikk over plassen og bort til løa, der tante Hansina gav hønene mat. Onkel Elenus sa: - Der går en forståelsesfull og intelligent kvinne! Litt av en gest fra en svoger.

12. april 1912 sank luksusskipet Titanic. Var sagt å skulle være umulig å synke og mer enn 1500 liv gikk tapt. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Brødrene mine abonnerte på den ukentlige, norske avisen Deborah Posten. Hunden vår, Janny og jeg gikk en mile for å hente posten og jeg leste om forliset på hjemvegen. Ingen telefon, radio eller TV – vi bodde om lag 16 miles fra byen. Så vi visste ikke noe om ulykken før vi fikk avisen, mange dager etter at det hadde skjedd.

 

 

----

Thea Boe Cardey og søsteren Nellie (Ragnhild) var sterkt knyttet til hverandre og hadde også dobbeltbryllup i desember 1920. I Isle bodde familien, som vi har lest over, et stykke fra byen.

I 1936 døde Thea sin sønn Duane i ei bilulykke og Thea og Douglas ble skilt like etterpå. Thea flyttet fra Isle til Minneapolis og fikk husrom ved å gjøre husarbeid og arbeide som sydame. Hun var svært dyktig. I 1940 flyttet hun til sin egen leilighet. Thea’s sønn Norman bodde hos sin tante, Nellie. Da Thea pensjonerte seg i 1965 leide hun ut huset og flyttet tilbake til Isle. Igjen kunne søstrene Thea og Nellie være sammen.

Nellie Boe Glimsdale var husmor og stelte for moren Mari (Mary Boe) da hun ble syk og ikke lenger i stand til å stelle seg sjøl. Thea kom ofte fra Minneapolis i helgene for å hjelpe til. Nellie var bokholder ved Isle Creamery. Etter at Gunder døde i 1944 bodde hun alene helt til hun i 1965 giftet seg med Stanley Lind. De var svært lykkelige sammen og etter at Stanley døde i 1974 var Nellie ensom, men alltid vennlig og hjelpsom. Hun var også et aktivt medlem av Faith Lutheran Church i Isle.

John Boe arbeidet ved fórseksjonen til Isle Creamery. Han døde av lungekreft, muligens på grunn av alt støvet han hadde arbeidet i.

Sylfest Boe var en eminent finsnekker og kunne lage det meste ut av trevirke. han fikk mye skryt for snekkerarbeidet sitt i Isle.