Husmenn

På de minste plassene i Nord-Gudbrandsdalen kunne man fø ei ku og fire-fem sauer. Der var også plasser som hadde fem-seks kyr, hest og femten-seksten småkrøtter. Fóret var gras, mose og lauvris fra skogen og sæterfjellet. På noen husmannsplasser avlet enkelte brukere så mye som tolv tønner korn og femten tønner poteter, kanskje mer også. Andre måtte nøye seg med å kjøpe korn og mel. Brenselved og materialer til vedlikehold av husene fikk de fleste fra gardsskogen.

De materielle og kontraktsfesta forholdene for plassfolk på 1880-tallet, kjenner man igjen fra tidligere husmannstider. Folk hadde det heller smått. Kalver, lam og kje som kom til, fikk de fleste beholde og nytte seg av. I Vågå var det skikk at husmenn fikk leie ei ku mot ei avgift tilsvarende en kalv eller tre-fire lam.

I hundrevis av år hadde folk fra Nord-Gudbrandsdalen reist til Romsdalsmarknaden om høsten. Den hurtigste og mest benyttede vegen for mange reiser gikk ut Romsdalen. Utflytterlistene for Vågå, Sel og Heidal, fra 1815 til 1886, viser at 566 personer utvandret til det som het Trondhjem stift. Det vil si trøndelagsfylkene, Nordmøre og Romsdal, med byene Kristiansund og Molde. Dessuten slo minst et halvt hundre personer seg til i Ålesund.

Det var først og fremst ungdommer som etter konfirmasjonen gikk til fots over Lesja til Romsdal, Nordmøre og Sunnmøre - eller videre over Dovre til Trøndelag - for å finne tjeneste. Hjemme måtte de vente lenge på en husmannsplass, og gard-deling var det lite av.
Andre som dro, var slike som ville bli handverkere i kystbyene, der mulighetene var større mot midten av hundreåret. Noen lot seg også friste til å bli fiskerbonder ute ved kysten. I familien på farssiden min er Johannes Olsen Hasselø fra Vågå den første som tar i bruk line som fiskeredskap på Averøy ved Kristiansund. Ole Olsen Abelstad fra Sel var en annen Gudbrandsdøl som kom ut til kysten og rydda seg en gard.

Mange husmenn ute ved kysten syntes de levde under harde kår, men for dem som hadde levd på skrinne husmannsplasser i Gudbrandsdalen, var plasselivet ute ved kysten nesten som å komme fra helvete til himmelen. Ikke minst tilgang på ressursene i havet gjorde livet lettere.

Det var nok viktig hvor andre personer i en familie hadde slått seg ned. Det at slektninger og naboer dro til andre landsdeler i Norge, eller til Amerika, gjorde at de som ble igjen fikk sett seg sjøl og sin tilværelse i et nytt lys. Et tydelig tegn på endring i husmannsvesenet var at mange av de fattigste plassegrendene ble tømt for folk på 1800-tallet.

All flytting inn og ut av prestegjeldet skulle registreres hos soknepresten. Ikke alle var like flinke til å melde fra, det har ofte vært vanskelig å finne folk igjen i flytte-rubrikkene i kirkebøkene.

Emigrantprotokollene har også store mangler. Ikke alle fra Vågå oppgav denne bygda som hjemsted, de kunne like gjerne si Gudbrandsdalen. Etternavnene var også problematiske ettersom mange bare oppgav farsnavnet. Havnene de dro ut fra kunne også være forskjellige. De fleste fra Vågå dro fra Kristiania, men en og annen dro også ut fra Bergen, Trondhjem eller fra en av Møre-byene.

Fram til 1905 hadde et sted mellom 3700 og 4000 mennesker krysset Atlanterhavet. Noen i frykt for sult og undergang, andre for å finne lykken. I emigrantlistene oppgir enkelte at de ønsker å tjene plenty med dollar og bli rike. Men de fleste uttrykker nøkternt et ønske om å finne seg arbeid.