Anders Rasmussen Saltnesløkken, far til Anton Engvik

Anders Rasmussen Saltnesløkken ble født på plassen Svangrønningen under garden Svang, i Byneset prestegjeld under Strinden og Selbu fogderi. Han var yrkessoldat ved Tronhjemske Gevorbne Musketeer-Corps som vervet musketer i nesten fem år, fra 26. april 1854. Anders avla troskapseden 3. mai 1854. Han tjenestegjorde ved 1ste kompani og har følgende signalement i rullene: Blå øyne, lyst hår, spede lemmer, 66 (seinere 69,5) tommer høg (ca. 1.74 meter). Og i 1858 hadde han altså to barn uten å være gift.

Siden Anton var ført inn i kirkebok for Strinda, som døpt i Lade kirke, sjekket Kåre Hasselberg klokkerboka for Lade sogn, i tilfelle det var noe mer om Anders der. Ved dåpen til Anton var faren oppført med navnet Anders Rasmussen Saltnes "af Budvigen". Hasselberg forsøkte å finne noe om han i bl.a. konfirmasjons- og flytningslistene, men ble bare ført på villspor. Det var først da han gikk gjennom rullene for 1ste kompani av Tronhjemske Gevorbne Musketeer-Corps 1801-56 at han fant løsningen på gåten. Her finner man musketer Anders Rasmussen Saltnesløkken i stamrulle nr. 40.

 

Muskett med bajonett og bajonettslire montert av.

 

En musketer var i eldre tid en infanterist bevæpnet med en muskett, et slags glattløpet gevær. Anders var født 18.januar 1834 i Byneset prestegjeld, som Buvika hørte under. Med dette som utgangspunkt fant Hasselberg ham innført i kirkeboka i Buvika på nevnte fødselsdato.

Da Anton ble født i 1858 var faren Anders 24 år. Anders døde av lungebetennelse på sykehuset i Trondheim året etterpå, den 22. mars 1859, 25 år gammel. Tjenestetida hans ville gått ut en måned seinere, 26. april 1859. 25. april samme året giftet Ingeborg seg med Ole Torgersen på Averøy i Møre og Romsdal. Anders ble gravlagt i militær jord ved Domkirken klokka 11 mandag 28. mars 1859 og det ble sunget ved graven hans, i følge kirkeboka.

 

Utskrift fra kirkebok for Domkirken og dødsnotis i Adresseavisen 29. mars 1859.

 

Før restaureringen av Domkirken startet i 1869, var det som i dag er Vestfrontplassen og deler av området der det nye besøkssenterert nå er bygget, en militær gravplass. Det er derfor sannsynlig at en gravferd for Anders i 1859 har skjedd i dette området. I dag er det ingenting på overflaten som markerer det tidligere militære kirkegårdsområdet.

Jeg har lagt ned ganske mye arbeid for å finne ut hvem det første barnet til Anders var, men har ikke lykkes i dette. Så godt som samtlige kirkebøker i Trondhjemsområdet er saumfart. Muligens var jenta han gjorde gravid lenger borte fra og dro hjem eller til et sted langt unna Trondheim for å føde. Var barnet dødfødt er det også vanskeligere å lokalisere. Se mer om dette under Rettelser/Nytt.

 

Anton ble født i Strinda. På farssida har han sine aner fra Buvika, Leinstrand og Melhus.

 

Foreldrene til Anders var Rasmus Olsen Seneppen (seinere Saltnesløkken) født på garden Sørnypan i Leinstrand, Melhus og Marit Rasmusdatter Lerli, som ser ut til å være født på Øyåsen eller Lerli i Melhus. Forfedrene våre på denne sida var gardbrukere i Buvika, Leinstrand og Melhus i generasjoner bakover.

Rasmus er ført inn i kirkeboka som sønn av Ole Senep i 1786, mens Marit i 1795 føres inn som datter av Rasmus Øyåsen (seinere skrevet som Rasmus Rasmussen Saltnesløkken).

Rasmus Olsen (Seneppen) Saltnesløkken og Marit Rasmusdatter Lerli fikk sitt første barn, Siri, i Melhus den 9. juni 1823. Da var de ennå ikke gift, men barnet er ikke ført inn i kirkeboka som uægte. Sannsynligvis var de forlovet og hadde tatt ut lysing. Og siden barnet føres inn som Siri Rasmusdatter Saltnes, kan det tyde på at Rasmus og Marit var på veg mot Buvika. Der var foreldrene til Marit, på Saltnesløkken under garden Saltnes.

I 1826 kom det tvillinger til verden på Saltnes i Buvika. Et nytt barn ble født i 1831 og da var også Saltnesløkken fødestedet. Når tippoldefar Anders blir født i 1834 skrives faren fortsatt inn i kirkeboka som Rasmus Olsen Saltnesløkken, men nå har familien flyttet litt sørover i Buvika, til Svang. Anders blir født der, på plassen Svangrønning. Rasmus Olsen Saltnesløkken med familie drar, etter det jeg kan se, fra Saltnesløkken samtidig som at svigerfaren Rasmus Rasmussen og svigermoren Siri begge blir sjuke og dør i 1834. Da overtar bror til Marit, den yngre Rasmus Rasmussen, denne husmanssplassen på Saltnes. Rasmus den yngre giftet seg i 1831, så det kan ha vært en glidende overgang her. Det kan umulig være riktig at Rasmus og Marit, foreldrene til tippoldefar Anders, satt på Svangrønning mellom 1820 og 1840, som det står i Buvikboka. Til Svang kom de først mellom 1831 og 1834.

Anders var nest siste barn i en søskenflokk på seks. Den eldste var Siri, født 9. juni 1823 i Melhus, ikke 29. juli som det står i Buvikboka. Og så kom tvillingene Ole og Rasmus. Fødselsopplysningene i Buvikboka er feil også om disse to guttene, da det står at de ble født henholdsvis i 1827 og 1826. Som tvillinger har begge naturlig nok fødselsdato 21. mars 1826. Ingeborg ble født 17. september 1831 og så kom Anders 18. januar i 1834. John var den siste, født 12. mai 1839.

 

Anders ble født på Svangrønningen under garden Svang etter at familien flyttet fra Saltnesløkken.

 

Selv om Rasmus Olsen til slutt skrev seg som Svangrønning, har jeg valgt å beholde Saltnesnavnet. Når han får yngste sønnen John i 1939, skrives Rasmus inn i kirkeboka som Svangrønning. Ellers er det Saltnes og Saltnesløkken som brukes, men her har man et godt eksempel på at personene på denne tiden skiftet familienavn etter stedene de slo seg til på og brukte navn alt ettersom. Ved fødselen er han sønn av Ole Senep, ved konfirmasjonen 31. oktober 1802 er han innført i kirkeboka som Rasmus Olsen Senneppen etter fødestedet Sørnypan i Leinstrand. Ved datteren Siri sin fødsel i 1823 og konfirmasjon i 1838, skrives han i kirkeboka henholdsvis som Senep og Senneppen. Senep het han også da han giftet seg.

Anders blir konfirmert i Buvika den 8. oktober 1978. Presten som har hatt konfirmasjonen må ha vært spesiell, for han gir mer utfyllende karakterer og skussmål enn det jeg har sett hos de fleste andre prester. I rubrikken for kristendomskunnskap og flid skriver han om Anders: fattig og forsømt, dårlig fatteevne. I dette ligger at familien ikke har slitt ned dørstokkene i kirka og at Anders ikke har vært oppdratt i en kristen heim. Det later ikke til at undervisningen ved konfirmasjonen har interessert denne karen. Kanskje var han også mer praktisk enn boklig anlagt?

Som husmannssønn var han i alle fall straks i den alderen at han måtte ut og forsørge seg sjøl, og 17. oktober 1850 flytter han til Horg i tjeneste. Horg ligger i den sørlige delen av Melhus. Allerede i 1853 flytter han tilbake til Buvika. Det kan nok være at livet som dreng på en gard ikke var det han ønsket seg. Men hva var alternativene? I april året etterpå verver han seg som musketer i Trondheim.

Besteforeldrene på morssiden, Rasmus Rasmussen og Siri Nilsdatter, bodde mellom 1799 og 1834 på Saltnesløkken. I folketellingen 1801 finner vi dem under Saltnes gard i Bynes prestegjeld. Her er Rasmus registrert som husmann på Saltnesløkken med kona Siri Nilsdatter og barna Marit og Rasmus. Tilfeldigvis fant jeg i kirkeboka for Buvika at Rasmus den 6. oktober 1816 var forlover i bryllupet til Ole Erlandsen og Berit Jonsdatter på plassen Leikåa under garden Lerånd. Da skriver han seg også som Rasmus Saltnesløkken.

Rasmus kom fra garden Reitan i Melhus. Da han giftet seg med Siri i 1794, ble han skrevet inn i kirkeboka som Rasmus Reyten (Reitan). Han var sønn av Rasmus Olsen Reitan og Gjertru Hansdatter Kvernberg fra Buvika. De to satt som brukere på garden mellom 1744 og 1765. Rasmus var nummer 7 i en barneflokk på 8.

Reitan var en korngard og det var kvernbruk der på 1600-tallet. Kverna stod i Dalabekken, der også Nordgarden Øyås hadde kvern. Antagelig er Reitan ryddet fra garden Øyås. Men næringsgrunnlaget var ikke ensidig, det ble også fisket på fjorden. I et skifte i 1765 ble det registrert både garn, part i båt og naust.

Moren Marit var som før nevnt født i Melhus, men broren hennes (onkelen til Anders), den neste Rasmus Rasmussen, ble født på Saltnes. Når Marit døpes skrives faren inn som Rasmus Øyåsen, så muligens var Rasmus og Siri i tjeneste under Øyås like før de flyttet til Saltnesløkken i Buvika. Det er litt uvisst hvorfor Marit seinere bruker navnet Lerli, men jeg ser at familien også har slektninger på Sørgarden Lerlia, så det kan også være at det var der foreldrene var i tjeneste da Marit ble født. En av fadderne til Anders er John Rasmussen Lerli, et søskenbarn av Marit.

Rasmus og Siri må ha blitt smittet av en livstruende sjukdom. De døde med sju dagers mellomrom og begge ble begravet i Buvika den 13. juli 1934.

Det gjelder å holde fokus når man studerer denne familien. Her har du altså en Rasmus Olsen som er far til Anders. Videre har Anders en bror som heter Rasmus Rasmussen. Så har vi Rasmus Rasmussen som er morfar til Anders og videre morfarens sønn, enda en Rasmus Rasmussen, som er onkelen til Anders.

Det var en hærskare med husmenn på Saltnes gjennom noen hundre år. Her var noen av de beste husmannsplassene i området. En uvanlig sak i denne bygda var at man ved husmannsskiftene også har registrert bøker, for eksempel en bundt gamle eventyrbøger eller en gammel visebog. Visebøkene forteller om en tid da mange møttes i husmannsstua, sang de gamle, bedrøvelige visene om sorg og død, og om den store, store kjærligheten. Det var nok en måte å drømme seg bort på. Og tradisjonen for viser og sang fortsatte jo i Engvik-slekta, kan vi trygt si.

 

Kart som viser aktuelle steder i Melhus: Reitan, Øyås, Leirli, Leinstrand, Nypan og Sørnypan.

 

Familien til Rasmus Olsen, far til Anders, kom fra Sørnypan eller Søndre Nypan i Leinstrand. Skrivemåten og uttalen på dette stedet har variert ganske mye gjennom tidende. På dialekt har stedet vært kalt Søn’nøppan eller Søn’nøppåm.

Så langt man vet tilbake, det vil si til reformasjonen, var her en gård som tilhørte Helligzetternes Gods/Elgeseter kloster. I 1548 får man det første glimtet av Sødrenyppen, men det er mulig at Erland på Nype, nevnt en mannsalder før (1519), kan gjelde Sørnypan.

Sørnypan var kongens eiendom. På den gamle ryttergården Senop var der i 1663 en Anders som leilending. Han ble trolig gift med enken etter den tidligere brukeren Lars og overtok driften rundt 1650. Ved manntallet 1664 var Anders 36 år og bruker av hele gården. Som tjener nevnes 30-åringen Ole Andersen, og man antar at det må være sønnen. Som soldat for gården nevnes knekten Halvor Larsen, 25 år, som sikkert er sønn av den forrige leilendingen.

Litt før 1680 ble en Efuen eller Effæn leilending. Det heter at Senoppen er Rytter åsete og at bøxelen følger rytteren. Men 14 år seinere er Ole Andersen Suenop bruker. Folketellingen over våpenføre 1701 sier at han rider self for gården, gamle dragon qvarter Sennop.

Så skal vi nok en gang forsøke å holde fokus og tunga rett i munnen: Sammenhengen synes å være at Ole er Anders sin sønn med Lars-enken. Hun dør og Anders finner en ny kone, som han dør fra. Nå ekter hun Efuen, som visstnok kan være sønn av før nevnte Lars. Navnet på den ene Efuen-sønnen kan tyde på det. Efuen-sønnens mor, kone nummer – et eller annet - til Efuen, overlever ham og ekter endelig Ole Andersen, som blir leilending – og stefar til sin egen stemors manns sønner. Snakk om såpe-opplegg!

Ole Andersen var bruker en drøy mannsalder. Kongen solgte gården til assessor Andreas Qvale, som like etterpå overdro gården til leilendingen. Men før det formelle var ordnet døde Ole Andersen i 1730 fra kona Karen og en stor barneflokk. Av barna er Anders, født ca. 1706, den eldste og den som overtar garden. Datteren Ingeborg blir første kona til Ole Pedersen Nypan, som med sin tredje kone blir far til Anders Rasmussen Saltnesløkken sin farmor, Siri Olsdatter Nypan.

Anders Olsen Senepen blir altså neste husbond på Sørnypan, like etter 1740. Som 25-åring felte han ulv, men året etterpå skjøt han gullfuglen, Randi Rasmusdatter Lerli. Å gifte seg til garder eller velstående bondedøtre var måten å karre seg fremover på. For jentene var det like viktig å gifte seg et hakk over sin stand.

Eldstesønnen Ole ble neste bruker og selveier. Fra 1775 hadde han hele garden på sine hender. Han var gift med Siri Olsdatter Nypan og delte etter hvert garden i to. En ny Anders fikk Sørnypan 1 og en ny Ole, som også var dragon, fikk Sørnypan 2. Der kom enda en Ole i søskenflokken, og han ser ut til å ha overtatt garden fra broren Ole den eldre ganske tidlig. Sist i denne barneflokken på seks kommer Rasmus, som blir født i 1786. Og Rasmus Olsen gifter seg med Marit Rasmusdatter Lerli og blir far til Anders Rasmussen Saltnesløkken.

Kirkesenteret Nypan ligger vel førti meter over havet. Man tror navnet må være avledet av et gammelt ord – Njupa – for nypetornbusken. På 1600-tallet var det to bruk her og på det ene var der en Oluff i 1610. Han hadde en sønn, Oluf eller Ole Olsen som overtok i midten av hundreåret. Denne Ole Olsen Nypan, født i 1602, ble gift med en Elisabeth Pedersdatter, som i sin ungdom hadde lært hemmelige kunster av en omstreiferske. Lisbeth Nypan ble kjent og søkt som signekone og nøt nok både respekt og tillit i sine beste år. Ole, som var skysskaffer, fremstod etter hvert som en forfyllet vasekopp. Han levde brautende på konas ry, og dermed ble både han og Lisbet offer for nabohat og kristen djevlefrykt. De ble henrettet etter en omfattende hekseprosess.

Sønnen Peder Olsen Nypan satt som gardbruker på Nypan mellom 1670 og 1711. Da gjorde han en såkalt sytningskontrakt med sin sønn Ole, som var 30 år. Kontrakten er medunderskrevet av jordherren, pastor Peder Mentsen. Peder ble kårmann og levde ennå i over 20 år.

Ole Pedersen Nypan var gift tre ganger. Første kona var Ingeborg Olsdatter Sørnypan og den neste var Siri Larsdatter Langlo fra Byneset. To år etter at Siri er død gifter Ole seg med en Margrethe Pedersdatter, og det til gangs. Han blir nemlig stevnet for å ha festet i for mange dager, men slipper med bøter på grunn av uklare vitneprov.

Bruden var trettito år yngre enn Ole og det sies at hun hadde med seg en kvart-tønne sølvmynter inn i ekteskapet. Det sies også at hun kom til bygds med svenskehæren, men Margrethe var bare fem år da. Men som voksen ble hun Ole Pedersen Nypan sin tredje kone og mor til Siri, Anders Rasmussen Saltnesløkken sin farmor.

 

Ole Pedersen Nypan, god på bryllupsfester

 

Et spektakulært innslag blant forfedrene til Anders er altså ekteparet Lisbeth og Ole Nypan. Lisbeth (Elisabeth) Pedersdatter Nypan (født ca. 1610, død september 1670) var bondekonen fra Leinstrand som ble dømt til døden for trolldom og brent på bålet. Lisbet var gift med bonden og skysskafferen Ole Olsen Nypan (ca. 1602 – 1670), som ble dømt til døden for trolldom samtidig, men han ble halshugd. Paret hadde minst tre voksne barn da de ble henrettet. Dette var antagelig den nest siste heksedommen i Norge hvor dødsstraff ble brukt. Saken mot Lisbeth og Ole er en av Norges mest kjente hekseprosesser, spesielt fordi deres sak er den eneste norske heksesak som er omtalt i Rossell Hope Robbins’ encyclopedia of Witchcraft and Demonology fra 1959.

Anklagene mot Lisbeth og Ole begynte egentlig da de selv hevdet at de var blitt utsatt for ærekrenkelser, men saken ble snart vendt mot dem. Dette førte til forhør på Leinstrand og seinere i Lagtingshuset i Trondheim. Forhørene varte fra mars til september 1670. I følge vitneutsagnene hadde Lisbeth hatt ry som helbreder helt fra 1640-årene, folk kom ofte til henne med sykdom og lidelser. Metodene hun brukte var en blanding av kristen tro, svartekunst og naturmedisin. En av metodene var å lese i salt, som var en gammel folketradisjon. Hun leste vers over saltet, som etterpå ble spist av pasienten eller lagt på stedet som skulle helbredes. Flere av vitnene hevdet at de var blitt bedre av Lisbeth sin behandling. Fire av versene hennes ble nedtegnet og er bevart i sakspapirene.

Lisbeth tok betalt for tjenestene sine, noe som gjorde folk mistenksomme. De var redde for at hun satte sykdom på dem for å tjene penger. Når folk eller dyr ble syke, begynte ryktene derfor lett å gå. Det gjorde ikke saken bedre at Ole ofte minnet folk på hvem han var gift med, når han kom opp i krangel. Lisbeth innrømmet for retten at hun hadde brukt Guds navn for å helbrede, men hun hadde aldri brukt evnene sine til å skade noen. Hun mente at hun og mannen var blitt ofre for løgn og sladder. Retten trodde henne ikke, og hevdet at hun brukte bønnene til dyrking av Satan og ikke Gud.

 

Lisbet Nypan ble dømt til å brennes levende på stake.

 

Soknepresten i Leinstrand, Ole Mentsen, og fogden Hans Evertsen Meyer, forsøkte å overtale paret til å tilstå. Lisbeth og Ole fastholdt sitt standpunkt uten å vise noen innrømmelse eller anger, selv etter fengsling og tortur. Det ble oppfattet som forakt for retten og bidro sannsynligvis til den strenge straffen. I dommen står det at de ikke kunne komme med den rette tilståelsen på grunn av sin tette forbindelse med Djevelen. Dommer Willem Knutsen og retten mente at Lisbeth var mer skyldig i trolldom enn Ole. Derfor ble hun dømt til å brennes levende på stake, mens mannen ble dømt til halshugging:

Da for Ret fundet og eragtet, med vores Velviise Hr. Laugmands Hans Mortensen Weslings alvorlige og nidkiere Raadføring og Overvejende i denne Sag, at disse to Personer, for deres i lang Tid brugte Troldomskunster, exemplariter, andre i sligt forfarne til mærkelig Afskye og exempel, efter foregaaende Tortur, bør at døde, hvorfor hun, som i Troldomskunster mer fuldkommen, dømmes levende til Baal og Brand, og han ligesaa; dog tilforne, med høj Øvrigheds Tilladelse og Samtykke, at halshugges. (Utdrag av dommen).

Dommen ble bekreftet av lagmann Hans Mortensen Wesling den 5. september 1670, og fullført i løpet av september. Kildene spriker når det gjelder akkurat hvor Lisbeth ble brent. Noen sier at henrettelsen fant sted ved erkebispegårdens mur, andre mener at det skjedde på fisketorget, mens andre igjen sier at hun ble henrettet på Galgeberget på Ila, utenfor byen. Lisbeth Nypan var rundt 60 år da hun ble henrettet, og mannen ca. 67 år.

Det var et justismord våre forfedre ble utsatt for. De som har studert saken fristes til å tro at presteskapet hadde planlagt aksjonen. Bevismaterialet var mangelfullt, mange vitner fortalte det de hadde hørt av andre, mens enkelte unnskyldte seg med at de ikke erindret klart. Flere saksforhold lå jo en liten mannsalder bak i tid. Lisbeth hadde ingen forsvarer, men hun verget seg med stor klokskap i det lumske juristeriet av feller som ble satt opp for henne. Hun tilsto åpent at hun hadde lært seg noen bønner som hun mente å kunne helbrede sjukdommer med, når hun leste bønnene over salt og behandlet det sjuke stedet på kroppen med saltet.

17. mai 2005 ble det avduket en skulptur for å minnes Lisbeth Nypan på Nypvang skole i Leinstrand. Skulpturen er utformet av Steinar Garberg. Lisbeth Nypan har også fått en vei på Kattem oppkalt etter seg.